Preses beklager ikke kirkens støtte til Norges krig mot Libya

Jeg hadde håpet at preses Helga Haugland Byfuglien hadde evne til selvrefleksjon og selvkritikk, men jeg ble skuffet.

Jeg hadde håpet at preses Helga Haugland Byfuglien hadde evne til selvrefleksjon og selvkritikk, men jeg ble skuffet.

Den øverste biskopen i Den norske kirke (Dnk), preses Helga Haugland Byfuglien hadde en mulighet til å be om tilgivelse for sin støtte til Norges krig mot Libya, men i stedet for å be om tilgivelse for sin støtte til en krig som var en direkte støtte til islamister og menneskesmuglere, gjemmer biskopen seg bak en svakt FN mandat.

Byfuglien hadde blitt u tfordret på dette i det meget veldokumenterte innlegget Den norske kirke bør be om tilgivelse for krigen mot Libya av Aslak Storaker på Verdidebatt 11. mai og Radikal Portal 18. mars. Dette var noe biskopen ikke svarte på, og derfor tok jeg en direkte henvendelse til bispedømmekontoret i Nidaros 13. mai. I dag kom det skuffende svaret.

I sitt svar hevder Byfuglien at det var med megen ambivalens at hun og kirken (i denne artikkelen, les Dnk) støttet denne krigen, men da biskopen sa at «kirken har full tillit til at regjeringen har gjort en riktig vurdering i å sende norske kampfly til Libya» er det ikke mye ambvivalens å spore. Du kan ikke ha full tillit samtidig som du har megen ambivalens.

Når Byfyglien i sitt svar skriver at kirken har «tillit til de autoriteter og institusjoner som må forutsettes å ha kompetanse knyttet til utenrikspolitikk» er dette meget problematisk av flere grunner. Hvorfor skal kirken mene noe om områder hvor de har absolutt null kompetanse?

Er det viktigere å servilt knytte seg til statsmakten enn å kjempe for våre undertrykte brødre og søstre? Vi visste at vår krig ville lage et helvete for kristne i Libya, og derfor er det vanskelig å slutte annet enn at Byfuglien er fullstendig inkompetent. Hun vil ikke lære og tar ingen selvkritikk. Det er bedrevidende og arrogant.

Og det var på ingen måte noen entydig støtte i den norske regjeringen. Den meget kompetente statssekretæren i UD i 2011, Espen Barth Eide, advarte mot krigen vår og sa at det er viktig at libyere lager sin egen revolusjon.

Forsker ved PRIO, Ola Tunander, skrev den meget gode artikkelen Norges ansvar for katastrofen i Middelhavet 27. mai, og her går det frem at norske politikere var fullstendig uvitende om realitetene på bakken og at krigen ville være en direkte støtte til islamister og menneskesmuglere, men dette er altså de som Byfuglien setter sin lit til.

Vi husker de meget flaue uttalelsene til KrFs nestleder Dagrun Eriksen «Den arabiske verden trenger nå en reformasjon der man ikke bare skifter ut tyranni med folkestyre, men der man også skifter ut vilkårlig maktmisbruk med respekt for menneskerettigheter, skifter ut kvinneundertrykkelse med likeverd og likestilling, skifter ut fordommer med utdanning, skifter ut korrupsjon med en rettsstat.»

Med slike naive og ansvarsløse uttalelser er det like greit at Eriksen ikke sitter på Stortinget.

Det mest skremmende med dette er at det ikke ser ut til at verken kirken eller Byfuglien har lært noe om dette, og neste gang Norge går til krig for islamister og menneskesmuglere, kan vi ikke være sikre på at kirken ikke nok en gang stiller seg servilt bak statsmakten og våre politikeres vurderingsevne.

Den viktiste oppgaven for kirken er å formidle kristen tro og kultur slik at mennesker kan ha en levende tro på en korsfestet og oppstanden Jesus Kristus som ønsker å være relevant i våre liv. Men når Byfuglien som kirkens øverste representant involverer seg i politikk på denne måten, forringer det kirkens primæroppgave.

Hadde biskopen hatt ryggrad, hadde hun beklaget sin naive tro på krig som fredsskaper, men her synes det viktigere å forsvare sine egne uttalelser enn å arbeide for fred. Betyr det noe i det hele tatt for Byfuglien når Jesus i Bergprekenen sier «salige er de som skaper fred»?

Jeg har tatt et knalltøft oppgjør med min naive krigsbegeistring etter min tid som NATO offiser i Kosovo. Tør Byfuglien ta et oppgjør med sine holdninger til krig og servile holdning til statsmakten?

Denne artikkelen ble også publisert på Verdidebatt.

Del i sosiale medierShare on FacebookTweet about this on TwitterShare on Google+Email this to someone